Fjell-Bjørn's Oreso

	Reso 9 uker
	Reso ved Ustaoset
FJELL-BJØRNS ORESO ,Reso ( e. Jeff of Kisseme og NUCH Fjell-Bjørn's D'Sara) f. 040686 - død oktober 1991 HD: fri Øyne: fri Utstilling: 1 AK Lydighet: 1pr kl I , klubbmester Spor: 1pr Agility: nr 3 i klubbmesterskapet
Reso var min første egne hund. Jeg tror mine foreldre fikk noen ekstra grå hår i hodet når jeg kom hjem og forkynte at jeg hadde bestilt en valp etter en tispe jeg hadde sett på Sjølyst i desember 1984. De trodde jeg var småsprø, og trøstet seg nok med at jeg ikke kom til å kjøpe noen hanne.. Men jeg ventet tålmodig på at Fjell-Bjørns D'Sara skulle bli paret og i juni 1986 kunne jeg endelig reise og hente en etterlengtet hannvalp. Reso var sjefen fra første stund. En selvstendig og svært så modig hannhund, som stort sett likte å gjøre det han ville.... Han manglet heller ikke motor og kunne jobbe til andre hunder for lengst hadde gått hjem. Hans viltbehandling var dog et kapittel for seg selv. Han var svært hard i munnen og knekte stort sett det han kom over av vilt. Så etter hvert innså vi vel at å fortsette å trene jakt med ham ikke var noe særlig. En gang vi var ute og trente sammen med Rune og Mira apporterte Reso en strihåret dachs som svømte ute i elven. Tenk den freste når Reso bar den på land. Han har også kommet med døde gjedder og andre ting som ikke skulle apporteres når vi trente. En periode var vi med i Lavinehundforeningen ( nå : Norske Redningshunder) og han var veldig glad i å jobbe, gå felt, rundere og gå spor. Etter hvert ble han en dreven lydighetshund, og når jeg endelig turte å stille ham på lydighetsprøve, gikk han bort og tisset på hoppehinderet under hopp øvelsen. Vi meldte også på agility konkurranse. Den gikk rett ved en liten bekk, så i stedet for å gå bommen, gikk Reso i bekken for å bade ! Etter hvert fikk han (og jeg) mer rutine og fikk bra plasseringer både i lydighet og agility. Han elsket å bære kløv og å være med å gå på ski. Han kunne være ganske grinete mot andre hannhunder, men når vi gikk på ski var han på jobb. Da brydde han seg ikke om andre hunder han møtte og gikk på det han kunne. I 1988/89 var han med ved Forsvarets Hundeskole når Rune og jeg tok vår instruktørutdannelse. Reso var veldig plaget av ørebetennelser. Jeg vet ikke alt vi forsøkte for å få orden på det. Etter hvert ble det fundert på om han rett og slett hadde dårlig immunforsvar. Reso døde etter tre dagers sykdom i oktober 1991, vi obduserte ham aldri men det var teorier om at det var immunforsvaret som kollapset, eller at han hadde kreft. Vi fikk aldri vite det, men sannsynligheten for at det var kreft er vel ganske stor...... Reso hadde iallefall lagt grunnlaget for at jeg aldri kunne tenke meg noe annet enn å ha flat, - derfor startet letingen etter en ny hannhund med en gang !